Jeg har aldri slått noen.
De skrev jeg er aggressiv.

Jeg har slitt med depresjoner.
De sa jeg var psykotisk.

Jeg var selvsikker i stell av barnet.
De sa jeg var grov.

Jeg var sjenert.
De sa jeg ikke snakket med barnet.

Jeg søkte råd på nettet.
De sa jeg prioriterte mine egne behov.

Jeg var redd for å si noe feil.
De sa jeg gjentok bare det de hadde sagt til meg.

Jeg var redd og følte meg overvåket.
De skrev jeg var mimikkløs.

De tvangsmedisinerte meg.
Uten å vite at jeg var helt frisk.

Jeg prøvde å ha et sosialt liv.
De skrev jeg var for mye ute.

Jeg prøvde å snakke med de ansatte.
De brukte det jeg sa imot meg.

Min venninne kom for å trøste meg.
De skrev jeg hadde for mye besøk.

Jeg mistet melken av behandlingen jeg fikk.
De skrev jeg ikke ga barnet mitt mat.

Jeg ammet i 15 minutter.
De skrev jeg ammet i bare 5 minutter.

Barnet la på seg 65 gram, legen sa det er nedre del av normalen.
Men de skrev det er skadelig lite.

Jeg gråt av det de gjorde mot meg.
De sa jeg ikke kontrollerte mine følelser.

Jeg vet sannheten.
Men ingen tror på meg.

For de er profesjonelle utredere.
Og de har makt.

Makt til å ødelegge liv.

Dikt av Julianna V. Teslia (f. 1986)

“Lånt” fra Barnas Rett.no